En sjåfør ble stanset av politiet etter at de mente han hadde kjørt i 172 km/t i 80-sone. Politiet målte hastigheten med laser ifbm at sjåføren foretok en forbikjøring på en lang rettstrekke.
Sjåføren mente at han ikke hadde kjørt så fort, og viste til at bilen hans ikke kunne oppnå en så høy hastighet ved den målte avstanden.
Sjåføren ba politiet undersøke bilen. Politiet ville ikke dette, og viste til at de ikke kunne se at det var gjort noen feil da målingen skjedde. Sjåføren fikk etter dette målt effekten på bilen og regnet ut hvor høy hastighet bilen kunne oppnå på stedet der målingen skjedde.
Denne utregningen viste at bilen maksimalt kunne oppnå en hastighet på 155 km/t da målingen skjedde.
Tingretten kom til at det var en viss reell tvil om bilen kunne komme opp i den målte hastigheten, og så derfor bort i fra politiets lasermåling. Sjåføren ble dømt i henhold til sin egen forklaring om at han hadde hatt en hastighet på 140 km/t.
Forsvarer for mannen var Vegard Aaløkken.
